Barnehagens vidunderlige verden

Hvordan har vi det sammen i barnehagen? Hva slags relasjoner utvikles mellom barna og oss barnehageansatte? Hvor viktige er vi voksne i barnehagen for barna, og hvor nært knyttes vi egentlig til hverandre – vi og disse små?

Jeg vet at jeg alltid har lurt på om de ansatte blir glade i barna i barnehagen, sånn på ekte. Etter å ha jobbet i Mona barnehage i 3 år, vet jeg nå svaret på det. Jeg vil fortelle litt om disse relasjonene gjennom noen historier fra mitt første år i barnehagen. Og jeg tror det blir tydelig at vi har verdens viktigste og mest meningsfulle jobb.

Den tøffe gutten

Det er en gutt i den eldste avdelingen, han er den tøffeste og mest populære, han er en sånn type som bestemmer og som alle vil være sammen med. I dag drev alle guttene og akte i akebakken, jeg sto og passet på litt, og var fredsmekler og køordner. Og det kan være litt av en jobb!

Etter en stund satte jeg meg ned på bakken med en jente og snakket litt med henne, og plutselig kommer denne gutten ramlende. Akkurat som om han ved et uhell snublet og havnet på fanget mitt. Han synes tydeligvis det var litt vanskelig å bare komme og sette seg der sånn helt uten videre, men hvis han tilfeldigvis datt og landet på fanget mitt, ble det nok litt lettere for han. Og når han først hadde havnet der, ble han sittende og prate og tøyse lenge, han hadde så mye han ville fortelle og så mye han ville jeg skulle gjette på. Det var uendelig koselig, og jeg ble veldig glad for det.

Det kan jo være litt vanskelig for disse guttene som skal være tøffe, men som samtidig er små barn som også vil ha kos og trøst og kontakt, uten at de kanskje vil innrømme det. Så dette var et godt øyeblikk, både for han og for meg.

Fellesskap og glede

Vi sitter i dissa. Dette er noe av det kjekkeste barna vet, for der kan vi synge. Og som vi synger! Så fort jeg går med et av barna i dissa og vi begynner å synge, kommer det flere barn som vil være med. Det er plass til fem barn og meg der, og de som ikke får plass sitter ofte i nærheten og gjør bevegelser eller danser til.

Denne dagen er det to av jentene som tør skikkelig opp mens vi synger. De er bare to år, så de kan selvsagt ikke alle ordene ennå. Men sånn som de sang i dag! De ljoma over hele barnehagen, de ga alt! Og den følelsen av å sitte og disse med to to-åringer som synger så sterkt at alle ansatte rundt oss går rundt og smiler, og mange av barna på uteområdet er involvert på en eller annen måte, enten ved dansing, bevegelser eller ved at de synger med fra sandkassa eller motorsykkelen – den er fantastisk!

Vi bygger et fellesskap og en samhørighet som barna tar med seg resten av livet, som de kommer til å kjenne igjen med hjertene sine selv om de ikke intellektuelt husker akkurat denne hendelsen fra i dag.

Tillit

Tilbake til den tøffe gutten på 2,5 år, han som ikke liker å vise at han også trenger kos og nærhet. I dag holdt han og en annen jente på å leke i sklia, og det ble litt småkrangling og en god del uenighet.

Jeg var der og prøvde så godt jeg kunne å hjelpe dem med å holde god stemning og å være venner, samt å dele og vente på tur og alt som hører til. Det utartet litt til slutt, og jeg løftet opp gutten og begynte å tøyse med han for å få fokuset hans over på noe annet. Da sa han dumming! men på en tøysete måte. Så jeg koste litt ekstra med han, og snurret han rundt og sa at dette ikke var lov å si, og han gjentok da selvsagt dumming! Fortsatt med glimt i øyet.

Det var tydelig at han hadde lyst på denne nærheten tøysingen ga han, og siden jeg blir svimmel etter en eneste runde med snurring, måtte jeg snart sette meg ned på huk med gutten ved siden av meg. Da skjedde det noe spesielt, for da var det akkurat som om han bare skrudde av alt rundt seg, og bare hadde fokus på vår lille sirkel. Han gikk helt inntil meg, la panna si inntil mi og bare sto der helt stille. Jeg tror verden kunne rast rundt oss uten at vi hadde brydd oss. Jeg følte at alle lyder og all tid opphørte, og jeg kjente på hans sårbarhet og nærhet og tillit. Han tok armene rundt nakken min og bare koste en liten stund. Jeg har aldri opplevd ham på denne måten, det var et veldig fint øyeblikk.

Så ble idyllen brutt, han hadde fått nok kos, og var plutselig i gang igjen med høylytt motorsykkelkjøring og masse herjing. Men tøffe gutter trenger også kos. De trenger også nærhet og ro, og et trygt fang de kan krabbe opp på i stjålne øyeblikk.

Mening

En liten jente på drøyt 1,5 år – men som har språk som en 4-åring – ser på meg med store øyne og smiler og sier hun har funnet bær. Jeg setter meg ned på huk og ser på bærene hennes, og vi blir sittende bak to busker i 3 timer den dagen og se på bær, furunåler, kløver, løvetannblad. Vi kjenner på, vi lukter, vi prater om det vi ser, vi lager små ting, vi mater fantasisauer, vi kler på bærene med jakker av vissent løv, vi legger dem i sengene sine når de er trøtte, vi er helt inne i vår egen fantasiverden.

Det samme dagen etter. Bær. Løvetannblad. Kløver. Fantasi. Grasstrå som kiler på kinnet. På haka. På panna. Nesa. Øyelokket. Nærhet og ro og all verdens av tid.

Tredje dag og jeg kommer på seinvakt. Jeg kler på meg inne mens jeg ser ut gjennom glassdøren og ut på uteområdet vårt. Den lille bærjenta mi sitter i sandkassen sammen med en av de andre ansatte da jeg kommer ut. Hun får øye på meg og lyser opp med en gang. Hun kaster fra seg spaden og bilen hun lekte med, og springer mot meg så fort hun klarer. Jeg setter meg ned på huk for å ta henne imot, og hun kaster seg rundt halsen på meg. Å kjenne de små hendene hennes rundt halsen min er så fint, og den oppriktige gleden som lyser av henne når hun ser meg, betyr alt. Hun skulle bare visst at jeg er enda gladere for å se henne enn hun er for å se meg.

Første dag på ny avdeling

Alt var ukjent. Det var første dag. Du kjente ingen. Ingen barn og ingen voksne, bortsett fra oss som fulgte deg til den nye avdelingen. Du prøvde å være med i leken med de andre barna, men så falt du og slo deg, og du begynte å gråte. Du hadde jo vært sterk så lenge. To timer hadde du turt allerede. Turt å se på de andre. Turt å prøve å leke med dem. Prøvd å passe inn. Du hadde vært modig og du hadde vært sterk. Så slo du deg, og da brast det. Jeg løftet deg opp. Du tviholdt rundt halsen min. Og du gråt. Du gråt fordi det var vondt. Men også fordi du ikke orket å være sterk lenger. Du ville bare at jeg skulle ta vare på deg, passe på deg. Du ville bare være en liten jente på tre år.

Gråten avtok. Men du tviholdt fortsatt rundt halsen min. Du hikstet stille. Og tviholdt. Gjemte ansiktet ditt. Så turte du omsider å kikke deg rundt igjen. Du smilte forsiktig. Men fortsatt hold du hardt. Gråten stoppet omsider og du var igjen blid og glad. Men du tviholdt likevel. Du holdt så hardt du kunne med de små armene dine. Som om jeg var den eneste trygge du hadde i din verden akkurat da. Som om du ikke ville klart deg uten. Den tryggeste favnen.

Endelig slapp du nølende taket. Så turte du til slutt å prøve deg i leken igjen. Takk for at jeg fikk være din aller viktigste en liten stund. I morgen begynner du på nytt. Et annet sted. Uten oss du kjenner.

Den lengste og hardeste klemmen

Tilbake til den lille tøffe vennen min på den ene småbarnsavdelingen jeg fortalte om tidligere. Han som tilsynelatende ikke ville ha trøst, og som helst ville fremstå tøff og usårlig. Han er jo også bare en liten gutt som egentlig vil ha nærhet og kos, og som absolutt trenger det. Han har nå begynt på stor avdeling, og hans og min avdeling er kun adskilt med et midlertidig koronagjerde.

Han og flere med ham, roper stadig på meg og snakker litt eller bare vinker og tuller og tøyser. I dag ropte han igjen. Han var i det tøffe hjørnet. Klart han blir enda tøffere når han nå har begynt på stor avdeling. Eeey Ann Karin! Ann Karin – kom hit litt da! Eeeey Ann Karin! Kom! Jeg går bort til han og spør hvordan det går med han. Det går fint, svarer 3-åringen med en tøff mine. Men du? Veit du ka? Eg har den lengste og hardaste kosen av alle! Har du? spør jeg. Ja! Vil du kjenne? svarer han. Ja, klart jeg vil det! Og dermed hiver han seg om halsen på meg og koser, en skikkelig god og inderlig bamseklem.

Jeg kjenner at det jeg har gjort for han da han var på småbarnsavdelingen, med trøst og kos når han tilsynelatende ikke ville ha det, med grensesetting og forklaringer når han har vært urimelig, med engasjement og kjærlighet og vennlighet har satt sine spor. Og når han er ferdig med verdens lengste kos, smiler han fra øre til øre. Og jammen står det ikke 4 andre fra samme småbarnsavdeling og hopper og snakker i munnen på hverandre og forteller at de også har lange og harde koser. Og at jeg må kjenne på deres koser også! For de er kjempegode. De er bare herlige alle sammen. Så da stiller de seg i kosekø, og jeg får lange og gode koser av alle sammen.

Å holde ut det vanskelige

Den første dagen i tilvenningsperioden uten at jeg har tidligvakt. Den første dagen en annen ansatt skal ta imot den 1-åringen jeg er primærkontakt for. Jeg har hatt alle tidligvaktene hittil, for han blir alltid levert med en gang barnehagen åpner. Vi har trent på at han skal bli trygg også på de andre voksne, og nå synes vi det går så bra at vi skal prøve å gå tilbake til de vanlige arbeidstidene våre. Jeg er spent på hvordan det har gått, men tror egentlig at det har gått bra. For den andre ansatte er et varmt og elskelig menneske, og hun har fått god kontakt med den lille de siste dagene.

Når jeg kommer, ser jeg dem ute i dissa. Styrer i barnehagen er der også. 1-åringen er ikke med og disser, men sitter på bakken i nærheten. Alt ser ut til å ha gått fint, og han virker glad og fornøyd. Jeg går ut døra og ut på verandaen, sier god morgen og spør om det har gått fint. Ja, det har gått veldig fint, sier den ansatte. Så ser gutten meg, og da brister det for han. Han begynner å gråte, han strigråter og hyler og hopper opp og ned mens han sitter på knærne, strekker armene mot meg og virker helt ute av seg. Det har nok kostet han litt likevel.

Jeg går bort til han og løfter han hylende opp, jeg holder han tett. Han prøver å holde rundt meg også, men de små armene hans rekker bare bort til armen min. Jeg kjenner han holder fast med hele seg, og hylingen stopper med en gang jeg tar han opp, men gråten fortsetter. Jeg stryker han på ryggen, han klapper meg på armen. Så skyver han seg litt unna, ser opp på meg mens store tårer renner nedover kinnene hans samtidig som han smiler verdens skjønneste og inderligste smil. Så legger han seg godt til rette inntil meg og er igjen trygg og glad. Det er et veldig rørende øyeblikk, og jeg blunker vekk en haug med tårer. Så blir jeg oppmerksom på styrer som har stått og sett på det hele. Hun tørker visst tårer hun også. Nok et øyeblikk for evigheten.

Former barna

Selv om barna ikke husker slike ting intellektuelt når de blir store, husker de det likevel. Det setter seg i hukommelsen deres på en annen måte. I ryggmargen og i magen. I hjertet. Det er slike ting som former dem. Som er med på å gjøre at de blir som de blir, som bidrar til at de blir trygge – fordi de alltid får de gode armene rundt seg når de trenger dem.

De vet med hele seg at det er noen der for dem når de trenger det, det er noen som passer på dem. Barns erfaringer i de første årene av deres liv, former hvem de blir og hva de mestrer som voksne. Vi i barnehagen bidrar i stor grad til den psykiske helsen deres resten av livet. Disse fem første, grunnleggende årene. Verdens viktigste og mest meningsfulle jobb.

Og hvis noen fortsatt er i tvil: Ja, vi blir glade i disse barna. På ekte.