Hodeløs og hjerteløs viltforvaltning

Elgkalvene blir stadig mindre over hele landet. Forskerne leter etter forklaringen i klimaendring, dårlige beiter og naturlig forekommende parasitter – med andre ord årsakssammenhenger som står utenfor vår kontroll. Det frikjenner oss for ansvar, og alt kan fortsette som før – slik det også gjør.

Noen timer ut i elgjakta meldte mediene om den første storoksen som falt. Siden har de kommet på løpende bånd, blant annet en 18-tagger på Lesja og en 19-tagger i Trysil. Jo større okse, jo gjevere gevir på veggen og jo mer skryt i media.

I gledesrusen over det som for mange jegere er årets største begivenhet, er bekymringen for de små kalvene glemt. Den store oksen, som har kjempet for sin rett til å føre de gode genene sine videre, blir skutt før han rekker å pare seg. Storoksene som sørger for tidlig og synkronisert brunst skytes ut. Dersom kua ikke finner en annen okse, vil hun gå over brunsten og føde kalven 3 uker senere enn normalt. Går hun over enda en brunst, vil hun føde kalven i juli. Tidspunktet for kalving er den viktigste faktoren for størrelsen til kalven. Seinfødte kalver rekker ikke å vokse seg store før vinteren. Når svake dyr blir opphav til svake dyr, og dette pågår over mange tiår, blir det en motsatt evolusjon enn den naturlige. De sterke dyrene forsvinner, de svake overlever.

Utskyting av de store oksene fra 1970-tallet og frem til i dag, er den mest sannsynlige og opplagte forklaringen på at kalvene er blitt gradvis mindre de siste 30-40 årene. Tragedien er at det ikke er fokus på dette. Tvert imot er fokuset fortsatt å få skutt den største oksen, det gjeveste byttet, det som fremstilles som den største bragden. Den bragden er ikke stor når jegeren kan gå etter brunstlyder eller med kunstige hjelpemidler lokke til seg en brunstig okse. 

Jakta starter samtidig med elgens brunsttid. Den mest hektiske perioden av jakta, med rundt 60.000 jegere, hundeglam og motorstøy i naturen, skjer samtidig med at elgen skal forplante seg. Jakt i brunsttida gjør det lettere å få skutt de store oksene. Når de sterke genene selekteres bort, bør det ikke forundre noen at følgene blir stadig mindre og svakere kalver. En lignende utvikling skjer med hjort og villrein, som også utsettes for utskyting av storbukker.

Dette fremstilles som et problem for jegerne, men det er først og fremst et problem for dyrene – forårsaket av mennesker. Små, svake kalver som sykner bort eller sulter og fryser i hjel om vinteren, og mora som tvinges til å forlate sin døende kalv, er først og fremst lidelser for dyrene. Dette blir glemt. I stedet er man opptatt av hvordan dette vil påvirke jakta, om elgstammen på sikt kan dø ut og om det kanskje ikke blir noe å jakte på i fremtiden.

Mens forskerne leter etter svaret i døde kropper, fortsetter kalvene å dø og de store oksene fortsetter å falle under brunstjakta. Gevirene deres vil pryde mange låvevegger, men de vil være borte fra skogene. Et stort tap for alle som verdsetter naturen, men først og fremst for dyrene selv og for økosystemene som de er del av. 

Er det vilje til å snu? Er det vilje til å bruke hodet og hjertet? Det viktigste er fortsatt å unngå å etterlate skadde dyr eller morløse kalver i skogene, men det bør også være høyt fokus på genetikk. De største og sterkeste dyrene som andre predatorer ikke ville gått etter, de bør heller ikke jegerne jakte på.     

Jenny Rolness,

Dyrenes Rett