Grunnlovfest norsk språk!

På fleire område i det norske samfunnet pressar engelsk seg på. I akademia er engelsk snart det sjølvsagde språket for forsking, masteroppgåver og undervisning, og fagterminologien på norsk blir ikkje utvikla når ingen brukar han. I næringslivet er engelsk både arbeidsspråk og reklamespråk - for ikkje å snakke om alle fjonge stillingstitlar. Born og unge veks opp med strøymetenester, spel og sosiale medium der engelsk er standardspråket, og mange opplever at engelsk er språket for det som er moderne, morosamt og viktig. 

Faren er ikkje at nordmenn sluttar å snakke norsk, men at engelsk tek over der kunnskap blir skapt og makt blir utøvd, på stadig nye område.

Noregs Mållag og Riksmålsforbundet går no saman i ein allianse for det norske språket. Stortinget skal denne perioden handsame eit framlegg om å grunnlovfeste norsk som nasjonalt hovudspråk. Det meiner vi er prinsipielt viktig, symbolsk tungt og vi trur det kan bli viktig for den naudsynte politikkutviklinga i åra som kjem: Vi må stå opp for norsk som fellesspråk i akademia, i næringslivet, i populærkulturen og på arbeidsplassen.

I dag er det berre samisk (i grunnlovsteksten i eintal) som har eit eksplisitt grunnlovsvern (paragraf 108). I paragraf 114 er norsk språk indirekte grunnlovfesta gjennom kravet om å måtte tale «språket i landet» for å bli utnemnd til embete i staten. I Lov om språk (språklova) blir det slått fast at norsk er det nasjonale hovudspråket i Noreg. Det bør også stå i Grunnlova.

I ei globalisert verd treng norsk språk eit sterkare vern enn tidlegare. Det er mange land som ser dette. Ifølgje databasen Constitute finst det 148 land i verda med grunnlover som inneheld føresegner om nasjonalspråk. 97 land har grunnlover med føresegner som på ulike vis vernar språkbruk. Det er i dag meir vanleg at statar omtalar språk i grunnlovene enn at dei ikkje gjer det.

Dei siste åra har Stortinget gjort mykje for å oppdatere Grunnlova, med mellom anna ei rekkje menneskerettslege føresegner. Ei grunnlovfesting av statusen til det norske språket vil vere ei modernisering av Grunnlova.

Det er langt frå uvanleg at ein nasjon skriv språket sitt inn i grunnlova. Om lag halvparten av grunnlovene i verda peikar ut eit offisielt språk eller eit nasjonalspråk. I tillegg kjem mange grunnlover som vernar retten til å bruke morsmålet eller vernar særskilde språk utan å gjere dei offisielle. Europa har mange døme. Den irske grunnlova gjev irsk status som nasjonalspråk og første offisielle språk, med engelsk som det andre. Den franske slår fast at fransk er republikkens språk og reknar regionale språk som ein del av kulturarven.

Austerrike gjer det same for tysk og vernar samstundes språka til dei tradisjonelle folkegruppene. Spania gjer kastiljansk til statsspråk, gjev katalansk, baskisk og andre språk offisiell status i sine område og krev at det blir teke omsyn til språkmangfaldet i mediepolitikken. Slovenia har slovensk som offisielt språk og italiensk og ungarsk som offisielle språk der desse folkegruppene bur.

Språklova frå 2021 slår fast at norsk er hovudspråket i Noreg, og at nynorsk og bokmål er likeverdige skriftspråk. Ei vanleg lov kan likevel endrast av eit enkelt fleirtal på Stortinget, medan grunnlova gjev eit vern som står over skiftande politiske fleirtal.

Språket er den viktigaste fellesarenaen vi har for demokrati, samtale og deltaking. Difor høyrer det heime i grunnlova, saman med dei andre berebjelkane i fellesskapet vårt.

Peder Lofnes Hauge, leiar Noregs Mållag, og Trond Vernegg, leder Riksmålsforbundet