Dyr er fine, følende individer med egenverdi, ikke objekter for vår fornøyelse

Dyrenes redselstid er i full gang. Herjingen i naturen kommer mest til uttrykk når jegere skyter hverandre, biler, hunder, sauer og andre husdyr. Hvor mange dyr har de samme jegerne skadet når de ikke vet hva de skyter på og sender i vei kuler bare de ser noe bevege seg?

Når jegere blir skutt, kommer de dramatiske beskrivelsene av hvordan det oppleves. «Som å bli slått med slegge», var beskrivelsen til en jeger som fikk en ekspanderende kule i foten. Dyr får skudd som splintrer ben, river opp innvoller og knuser kjeven. Det siste har det vært flere eksempler på med hjort, der tunga var skutt av, kjeven knust og dyrene var ute av stand til å ta til seg føde. Ingen kjenner omfanget av skadeskyting, og mørketallene er store. Det antas at det gjelder tusener av hjortedyr. 

En ny svensk undersøkelse viste at hver femte gås har hagl i kroppen. Lignende resultat er funnet i Norge. Undersøkelser av hare på Sørøya i Finnmark viste at 16-25 prosent hadde hagl i kroppen. Røntgenundersøkelse av ærfugl som døde av sult i 2020 viste at hver sjuende var skadeskutt. Danske undersøkelser tyder på at minst en fugl skades for hver fugl som drepes. Det er innlysende at fugler som befinner seg i utkanten av haglsvermen kan skades uten å treffes i vitale organ.

Dyrene lever i frykt, de er stresset, det er den tiden det er flest påkjørsler, mange går med skuddskader, mange mordyr mister kalven og mange kalver mister mora. I nabobygda ble det i fjor vinter funnet en liten morløs hjortekalv. Den var et hjerteskjærende syn, forfrossen, ensom og lidende. Den ble tatt inn og forsøkt berget, men den døde. Det er utallige slike skjebner.

Selv om jakta er grusom for dyrene, glorifiseres jakta i den grad at regjeringen markerte starten på rypejakta med en gladsak. Ikke ett ord om lidelsene for ofrene av jakta. Media fråtser i jaktsaker og inviterer jegerne til å sende inn bilder, og trofebildene av de største dyrene får de største oppslagene. Det er om å gjøre å få det største geviret på veggen, uten hensyn til den viktige rollen de store hanndyrene har for livskraften i bestandene.

På NRK stod en 14-årig nybakt jeger frem og uttrykte bekymring for at tradisjonen med rypejakt kan dø ut, på grunn av frafall av unge jegere. Hvem ville ta skade av at denne tradisjonen døde ut? Ingen - det ville bare være fordeler, for rypene selv, naturen, økosystemet og befolkningen som kunne fått glede seg over levende ryper i naturen. Folk må ikke drepe for å oppleve naturen, de kan nyte naturens ro uten å skremme dens beboere, og de kan ta med bilder og opplevelser hjem, uten å etterlate lidelser og død. 

Det er ingen bragd å skyte dyr og det er absolutt ingenting å skryte av. Hvem som helst kan treffe ei rype når de skyter en sverm av hagl etter et rypekull. Det er like motbydelig å forherlige drap i naturen som å forherlige drap på slakteri. Når mennesker opplever gledesrus ved å drepe og samfunnet skaper helter av disse menneskene, viser det hvor lavt vi står som moralske vesener. Vi har ikke forstått at vi ikke har rett til å fornøye oss på andres bekostning, at det å skremme, skade og drepe forsvarsløse individer er det verste vi kan gjøre.

Det er skremmende at mange finner glede i å avslutte andres liv, og at media synes dette er godt stoff. 2-3 prosent av befolkningen tillates å drepe så mange av naturens dyr at mange andre ikke får oppleve disse dyrene. For alle som avskyr jakt, lidelser og glorifisering av drap, er dette en forferdelig tid. Den er helseskadelig for mange av oss.

Vi kan ikke fortsette massedrapene på naturens dyr inn i masseutryddelsens tid. Det må bli slutt med å forherlige drap og fremstille dyrenes redselstid som en gledens tid for mennesker. Dyr er fine, følende individer med egenverdi, ikke objekter for vår fornøyelse.

Jenny Rolness,

Dyrenes Rett