Noen plantet for oss. Nå er det vår tur

Utenfor hjemmekontoret mitt i Molde står grantrærne som en påminnelse om noe vi ofte glemmer i klimapolitikken. Noen satte dem i jorda lenge før jeg satt her. Nå står de høye, kraftige og fulle av karbon.

De siste årene har norsk skog bundet CO₂ tilsvarende omtrent en tredjedel av de norske klimagassutslippene. Det lett å tenke på dette som et gratisgode. Som noe skogen gjør helt uavhengig av oss.

Sannheten er at mye av den skogen vi omgir oss med i dag, er resultatet av en massiv plantedugnad etter andre verdenskrig. Våre besteforeldre og foreldre plantet ut milliarder av små granplanter, vel vitende om at de ikke kom til å høste gevinsten av arbeidet selv. De investerte i en framtid for de som kom etter. For oss.

I dag ser vi resultatene. Vi har nå passert én milliard kubikkmeter stående skog i Norge. En tredobling sammenlignet med hva det var for 100 år siden. Skogreisinga er en av de store suksesshistoriene i norsk ressursforvaltning.

Nesten halvparten av volumet finner vi i den grandominerte skogen, til tross for at den dekker under en tredjedel av skogarealet. Det er egentlig ikke så rart. Når jeg kikker ut av vinduet mitt i Molde, kan jeg se at de plantede grantrærne rager høyt over den omkringliggende lauvskogen.

Skogens klimabidrag kan ikke tas for gitt. All skog binder og lagrer karbon, men karbonlagring og volum henger tett sammen. Nettopp fordi halvparten av trevirket er karbon. NIBIO har beregnet at planting med gran på gjengroingsarealer kan gi langt høyere karbonopptak enn om arealene gror igjen med krattskog. Slike arealer finnes mange steder i Norge.

Grana kan også brukes i en rekke produkter som kan erstatte fossile eller energiintensive produkter, slik som plast, stål og betong. En stor del av tømmeret blir til langlivede produkter som byggematerialer og møbler der karbonet blir lagret i mange år. Krattskogen ender som oftest opp som ved.

FNs klimapanel peker på skogplanting og økt bruk av biomasse som viktige klimatiltak. EU har satt seg mål om tre milliarder nye trær innen 2030. Danmark følger opp med en stor plantesatsing på 2,5 millioner dekar ny skog. Norge bør følge etter.

Vi har brukt over hundre år på å bygge opp en skogressurs som nå gir oss råstoff, karbonopptak og muligheter for grønn industri. Dette har lagt grunnlaget for min, og over 20 000 andre i og rundt skogbruket, sin arbeidsplass. Neste oppgave blir å sikre at skogen kan levere tilsvarende for generasjonene etter oss.

Skogplanting er et av klimatiltakene vi allerede vet mye om. Det er utredet, testet og evaluert. Vi vet at en ny plantedugnad må tilpasses et klima i endring. Denne gangen må vi plante mer variert, med riktig treslag på riktig sted. Vi må stelle ungskogen slik at den tåler mer ekstremvær og tørke.

Skogreisingsskogen er i ferd med å bli godt voksen. Faktisk har nesten halvparten av skogarealet vårt nådd hogstmoden alder, noe som betyr at vi nå har en stor skogressurs vi kan høste av fremover. 

Men ingen trær vokser inn i himmelen. En aldrende skog betyr også synkende tilvekst, noe vi vil oppleve i økende grad i tiårene fremover. Med mindre vi tar grep nå.

Ved første øyekast ser ikke en liten plante i jorda ut som sterk klimapolitikk. Men grantrærne som ble plantet i bratte, produktive vestlandslier står som tydelige beviser på at dette er et tiltak som fungerer.

Grantrærne utenfor vinduet mitt ble plantet av noen som tenkte lenger enn sin egen tid. Det er kjernen i skogbruket. Nå er det vår tur til å ta ansvar for kommende generasjoner.

Ida Aarø Vatne,

klimarådgiver i Norges Skogeierforbund