Leve det norske Kongehuset

I en urolig tid skal vi være glade for noe som samler oss. Aldri før har «for Konge og fedreland» vært viktigere. 

Dere har sett bildene: Kronprinsesse Ingrid Alexandra (22) på sitt første offisielle oppdrag alene i Norge mandag denne uken. Sittende på snøscooter på Finnmarksvidda og sammen med Forsvaret på grensen til Russland.

Sjelden har det vært viktigere å vise frem norsk suverenitet i våre landområder. I en urolig tid er det helt avgjørende at noe ligger fast. Like fast som våre kalde vintre, dype fjorder eller vakre nordlys ligger et kongehus som kulturelt og symbolsk spiller en viktig rolle for norske interesser i en urolig tid. 

Kongehuset representerer en langvarig norsk styreform og symbol på et samlet Norge er en slik konstant som er viktigere nå når verden stormer som aldri før og det knaker i sammenføyningene. Det går en rød tråd fra kong Haakon VII, Olav V til dagens majestet Kong Harald og den norske kongetradisjonen som strekker seg helt tilbake til Harald Hårfagre på 800-tallet. Norsk suverenitet og norsk konge er uløselig knyttet sammen. 

Med sin tilstedeværelse på grensen, på Svalbard og Jan Mayen sier kongehuset like tydelig som i grunnloven at Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike.

På tirsdag 2. februar skal det igjen stemmes i Stortinget over grunnlovsforslag om hvilken styreform vi skal ha i Norge: Republikk eller monarki. For meg er ivaretakelsen av Kongehuset enda viktigere i tiden vi står i. Kongen og Dronningen gjør og har gjort en fantastisk innsats for Norge, og med kronprinsen og en meget dyktig prinsesse rett bak er arverekkefølgen i Norge sikret. 

At Norge er et monarki, gjør oss ikke til et mindre demokratisk samfunn, tvert imot. Det norske monarkiet er ett resultat av demokrati og bidrar til å opprettholde demokratiet. 

Selv om kongen ikke velges av folket, er selve kongehuset faktisk valgt av folket. Det er stadfestet i den norske grunnloven, selve fundamentet for vårt demokratiske samfunn. Støtten i folket til den monarkiske styreformen har vært og forblir høy. Hver gang saken har kommet opp til behandling i Stortinget, av de tillitsmenn og kvinner som folket selv har valgt til å representere dem, har det hver gang vært overveldende flertall for at Norge skal forbli ett monarki. 

Denne institusjonen er med andre ord dypt demokratisk forankret i folket og eksisterer kun så lenge det har støtte i folket. Nettopp derfor er det viktig at kongehuset alltid viser sin relevans og synlighet, slik prinsesse Ingrid Alexandra nettopp gjorde med sitt besøk til Finnmark. 

Dersom kongetittelen som i dag tilhører Kong Harald, innebar den typen reell makt som tilfalt Kong Harald Hårfagre, ville det naturligvis være absurd at denne skulle gå i arv, eller i det det hele tatt eksistere.

Men konger i dag er ikke hva de engang var. Monarkens rolle i dagens Norge handler ikke om å utøve politisk makt, men å forvalte symbolmakt på en apolitisk måte. Kongens rolle som nasjonens symbolske overhode, kombinert med fraværet av binding til den ene eller andre politiske grupperingen, er en stor styrke for en demokratisk stat.

I Norge har vi valgte politikere som vi ved valg hvert fjerde år gir tillitt til å lage lover, bevilge penger og styre landet fra dag til dag. Det er vår oppgave å være uenige og å utfordre hverandres løsninger gjennom tidvis opphetet debatt.

Rollen som nasjonens overhode, som vi bukker dypt for, som vi veiver med flagg for på Karl Johan, som vi reiser oss for uten å blunke når de kommer inn har vi tildelt til en monark, som er vår konstant og hvis symbolske makt binder sammen uenighetsfellesskapet i det norske demokratiet.

Det har nylig pågått en debatt om hva det er som binder samfunn sammen eller river dem fra hverandre. Uten å gå veldig langt inn i den debatten, vil jeg driste meg til å påstå at dersom det er en institusjon som har bidratt positivt til nasjonalt samhold, også blant folk med ulik etnisitet, fra nyankomne flyktninger til urfolk, uavhengig av språk, fra riksmålfantaster til bokmålspredikanter og hva enn ungdommen snakker nå om dagen, på tvers av landsdeler, generasjoner og hele det politiske spekteret, så er det kongehuset. 

Det finnes nok eksempler på valgte presidenter som skaper motsetninger og splid. Her har vi en statsforfatning som er stabil, gir tillit og bidrar til å samle landet.

Kongehuset samler folket og gjøre oss stolte over det landet vi lever i – uansett politisk bakgrunn, yrke eller interesser. 

Derfor vil jeg gjerne gjenta: Leve det norske Kongehuset!

Sigurd Rafaelsen (Ap), 

stortingsrepresentant