I eldhuset på Sunnfjord Museum blir ein tradisjon lært vekk til nye hender.

Ølbrygging på den gamle måten

I det vesle eldhuset på Sunnfjord museum held Øystein Menes, for tredje året på rad, kurs i den edle art å bryggje øl.

– Eg bryggar når eg har lyst, og har alltid øl.
Øystein Menes, ølbryggjar med 40 års erfaring.

Til kvardags og til fest, til livet sine lette dagar og til dei med litt meir tyngde; ølet sin leskande og samlande effekt har vore ein del av historia på jorda i fleire tusen år.

Øl på alvor

Rockaren Frank Zappa skal visst ha sagt ein gong at «Du er ikkje ein skikkeleg nasjon om du ikkje har øl og eit flyselskap. Det hjelper om du har eit slags fotballag og atomvåpen, men øl må du i det minste ha».

Artikkelen held fram under annonsen.

På dette grunnlaget kan vi i alle fall slå fast at Noreg fortener sin plass på kartet, for her til lands har vi lange og stolte tradisjonar knytte til brygging av øl, særleg på gardane.

For ølbrygging er absolutt ikkje noko nordmenn har tatt lett på opp gjennom, reglane rundt det var til og med nedfelt i Gulatingslova.

Der stod det til dømes at ein bonde som ikkje hadde bryggja øl til jul på tre år, kunne risikere å miste både gard og gods til konge og biskop, og i verste fall bli landsforvist.

Erfaren: Øystein Menes har bryggja øl i 40 år. – Vi brukar veldig lite humle i dette ølet, det skal smake av malt, og ikkje vere bittert, seier han.

Bryggjekurs

Inne på Sunnfjord Museum ein klår november morgon er dei ikkje så harde på krava, her ber brygginga meir preg av lyst enn plikt.

Ein eklektisk gjeng på åtte ølinteresserte har funne vegen til det vesle eldhuset i Movika, klare til å suge til seg kunnskap frå bryggenestor Øystein Menes. Brygginga startar klokka ni på morgonen, og då Firda Tidend stikk hovudet inn den vesle døra, er det ein svak eim av einer, malt og forventning i lufta.

– Eg bryggjar på gamlemåten, seier kurshaldar Menes som inviterer til kurs inne på museet for tredje gong. Sjølv har han drive med ølbrygging i 40 år.

Vik i Sogn

– Eg lærte å bryggje i Framfjorden i Vik i 1983, av ein onkel av meg. Han var veldig flink. Sidan den gong har eg bryggja sjølv.

Bryggjetradisjonane i Vik har likskap med måten dei bryggjer øl på i og rundt Voss, mellom anna med bruk av kveik, som er ei tradisjonell norsk gardsgjær. Kveiken Menes brukar denne dagen, fekk han frå Voss for tre år sidan.

Artikkelen held fram under annonsen.

– I Sunnfjord er det litt ulike måtar å gjere det på, men eg har halde på den måten onkelen min lærte meg, seier han, og fortel at det krevst ein del utstyr som kjele, råste (tønne) til mesking, og gil (kar) som ein set vørterølet til gjæring i.

Einelåge, avkok av einer, kan gje ølet både sterkare smak, mørkare farge og betre haldbarheit.

Frå eine til øl

– Vi fyrer opp i grua, og startar med å koke opp einelog. Så er det over i meskeprosessen der vi bløyter opp alt maltet og får det opp i rett temperatur, før det skal stå slik i halvannan time.

Etter kvart blir vørteren tappa av, for så å koke i ytterlegare halvannan time, minst.

– Dette er veldig viktig, fordi etter eit kvarters tid ser ein at det brest, og det er eggekviten som skil seg ut. Dette legg seg på botnen og skal ikkje vere med i det ferdige ølet.

Rundt dette punktet er det derimot mange meiningar, der nokre ikkje kokar andre gongen i det heile.

– Det kallar eg råøl, fordi prosessen ikkje er heilt gjennomført.

Eldhuset frå kring 1850 husar ølbryggjarkurset til Menes.

Den tradisjonelle metoden

Sidan kurset blir halde på museet, har det vore viktig for Menes å vise den tradisjonelle måten å bryggje på.

– Det krev litt tid, men det har vi på ein dag som denne, og det er ein veldig sosial og triveleg ting å drive med.

Artikkelen held fram under annonsen.

– Kvifor har du halde på så lenge som du har gjort?

– Eg likar godt øl, sjølvsagt, likar smaken av det. Ofte prøver eg å lage litt svakare øl òg, slik at eg kan drikke det oftare, utan at eg blir susen, smiler han.

– Men så er eg veldig oppteken av historie. Eg synest det er interessant og spennande med tradisjonar, og synest det er viktig å ta vare på godt handverk.

25 kg malt blir til 60 liter vørterøl i råsten.

Lystprega

I fleire år treftest Menes og ein kompisgjeng eit par gongar i året for å lage øl, men etter kvart som åra har gått, har fleire falle frå.

– Det blir dessverre slik dess eldre ein blir. No blir det mest brygging åleine, difor har eg kjøpt meg eit mikrobryggeri som gjer det litt enklare.

– Det blir bryggja til sommar og jul heime hos deg då?

– Veit du, eg bryggjar akkurat når eg har lyst, noko som gjer at eg alltid har øl.

– Det kjennest litt trygt?

Artikkelen held fram under annonsen.

– Ja, det gjer det, smiler han.

May Britt Røyrvik og Olin Steinsvik var på ølbrygginskurs for første gong. Steinsvik har fleire vener som bryggjar, men då gjerne i litt nyare metodar og typar. – Eg har lyst å lære meir om gamlemåten å bryggje på, som er det ølet eg er van med å få servert i bryllaup og på jaktfestar heime, seier ho. Etter tre veker får dei med seg nokre liter kvar som dei skal kose seg med i jula.
Tida blir fort venen din på bryggjedagen, og det blir mange høve til å slå av ein prat.
Enno ikkje øl: Kvalitetssikring må til undervegs, om enn litt tidleg i prosessen. Etter to døgn skal det vere «oppskåke», der ølet blir tappa over på 25 liters kanner. – Då er det alltid spennande å sjå korleis ølet er blitt. Det er mange variablar som spelar inn, og resultatet er ikkje alltid likt, men det er litt av sjarmen, seier Menes.