Seteridyllen

I 1981 gav Thorleif Schelderup ut boka «Mitt hjerte til Vestlandet» på J.W. Cappelens Forlag. Eitt av kapitla i boka, «Seteridyllen», er ei skildring av Schelderup sitt besøk på Sandstøylen i Gloppen. Etter å ha vitja Nigardsbreen, møter han Kjellaug og Hans Sande på stølskvia.

Etter det voldsomme og skakende inntrykket av det store brefallet, ønsket vi hvile og ro i en idyll. På Vestlandet kan man finne slike steder like rundt hjørnet frå det voldsomme og dramatiske. I fjordenes rike skifter naturen fort og totalt.

Først forsøkte vi oss langs fjordarmene. Men det var vanskeligere enn vi hadde tenkt. Der hvor bergveggen eller uren ikkje stuper rett i fjorden, er hver kvadratmeter utnyttet til åker og eng. På noen av disse engene er det lov å slå opp telt; men da dreier det seg alltid om enn mer eller mindre fullsatt campingplass.

På veien mellom fjordene – i de trange dalene og de høye skarene – så vi den ene vakre teltplassen etter den andre. Men enten dreiet det seg om den voldsomme og dramatiske naturen som vi i øyeblikket ville vekk fra, eller en ny campingplass, hvor vi ikke kunne være alene.

Så var det ingen annen mulighet enn å studere kartet nøye. Vi festet oss ved en liten dal som lå på 3-400 meters høyde mellom to fjordarmer. Så vidt vi kunne se av kartet måtte den være åpen og vennlig med et vann på noen hundre meters lengde. Veien dit var tegnet opp med den linjen som betyr «sterkt varierende standard». Mot vannet gikk det bare en sti. De skrå fjellsidene tydet på skog og frodighet. Dessutan var det flere bekker som rant ned i dalen.

Vi bestemte oss for dette alternativet. Det var allerede ettermiddag, og vi måtte regne med et par timer for å nå frem. Det kunne bli nødvendig å returnere til en av campingplassene ved fjorden hvis det skulle vise seg å være bomtur.

Veien som tok av fra fjorden i retning mot dalen vår, gikk i lange slynger opp en li som vendte mot syd og sol, med utsikt over fjorden til tinder og bre på den andre siden. På de fleste gårdene satt folket på verandaen eller på engen og nøt den varme sommerkvelden.

Ovenfor den siste gården ble det en brå overgang fra asfaltvei til en bratt og steinet traktorvei med mange grinder. Motortemperaturen steg faretruende. Men da vi trodde at vi måtte stoppe, flatet terrenget ut, og vi befant oss i inngangen til en idyllisk seterdal. Den lå bred og åpen i nord-syd-retningen med fallet mot syd. Terrenget bølget i frodige voller med lave, kraftige furuer og klynger av ener her og der i beitelandskapet. Den kraftige skogen i liene bestod av mye bjerk og lite or. På de små klattene av myr lyste «ullens» hvite hoder i aftensolen. Et par kilometer lenger fremme sluttet veien i en setergrend med ti-tolv sel. De lå for enden av en svær eng som var hegnet inn av skigard. Utenfor gikk kyr og sauer og beitet. Røken steg fra flere piper.

Har du sett maken!

Vi ropte det i munnen på hverandre. Dette hadde vi lett etter i årevis uten å finne det. Gresset på engen foran seterhusene var mer enn knehøyt. Man var så vidt begynt å slå oppe i et hjørne av innhegningen. Men ellers lyste engen av gule og røde blomster med et stenk av blått og lilla her og der. I senkningen på nordsiden av setervollen rant en bekk. Her stod melkespann til avkjøling. Vi ble redde for å forstyrre og passet på at hunden vår ikke ble for ivrig.

 

En budeie var på vei til bekken med nok et melkespann fra fjøset. Hun hadde antagelig sett oss; men i øyeblikket måtte hun sørge for å få spannet på plass i den kjølige kulpen. Da det var gjort, snudde hun seg og nikket til oss. Vi gikk opp til henne, hilste og bar frem ærendet vårt:

Vi ville så gjerne slå opp teltet og overnatte hvis det var mulig. Denne setergrenda er en av de vakreste vi har sett. Teltet ble plassert på en liten slette på toppen av en haug med utsikt over seterdalen og fjellene i det fjerne. En stor flat stein var ideell til bord.

– Dere får komme ned til selet hos oss og få dere en kopp kaffe når dere har satt opp teltet og ordnet dere for natten, sa mannen som viste oss plassen.

Vi gjorde oss ekstra flid med teltet vårt denne sommerkvelden. Det fantes ikke rot noe sted i setergrenda, og da skulle det være like pent rundt teltet vårt. Vi var glad for den dypgrønne fargen som gjorde at «huset» vårt gikk i ett med terrenget. Kjøkkenet satte vi mellom tuene av røsslyng, så det skulle vere nærmest usynlig når det ikke var i bruk.

Vi måtte bøye nakken da vi gikk inn i seterbua til de andre, for dette var et gammelt hus med lav dør, utvendig var huset panelt, men inne fikk vi se det fine tømmeret stua var bygget av. I forstua hang seletøy, to rifler og redskap som ikke lenger er i bruk. Rokken som stod ved veggen, var i god stand. Grua var bred og dyp som vanlig før i tiden.

Vi ble budt på kaffe, lefsekling, kaker og et glass likør. Ekteparet, Kjellaug og Hans, som setret her, hadde reist meget både i og utenfor Norge, men sommeren på seteren var noe hun aldri kunne gi fra seg.

– Når du først kommer hit opp med dyrene, er gresset så fett og rikt at melken er som fløte. Den rømmegrøten du koker, er som et tegn på sommer og gode dager for både dyr og mennesker.

Det lyste av Kjellaug når hun fortalte om seterlivet. Hun hadde bevart verdier som andre har mistet på veien frem til velferdsstaten. Vakrere form for samarbeide mellom mennesket og naturen enn seterbruket er det vanskelig å finne. Her har mennesket ikkje etterlatt seg ulegelige sår i naturen. Kjellaug mente arbeidet på seteren var den fineste rekreasjon hun kunne få.



Disse menneskene har fortsatt med seterdrift på gammelt vis, står det i boka. Frå venstre: Ola R. Sande, Margit Sande, Kjellaug Sande og Hans Sande.

Men Kjellaugs måte å drive på hører stort sett fortiden til. Hoteller og parkeringsplasser har mange steder overtatt setervollene. Bulldozeren pløyer seg frem der hvor seterveien tidligere hensynsfullt lå i sving rundt hauger og myrer. Andre steder gror skogen sammen igjen over menneskets rydninger. En livsform er forsvunnet. Vi hadde følelsen av å bevege oss i en drøm da vi ruslet mot teltet vårt.

Balder gravde seg litt ekstra plass mellom to tuer og la seg til. Vi lot teltet stå åpent i begge ender, men vi kunne like godt ha lagt oss ute. Da solen kom noen timer senere, måtte vi i alle fall ut av soveposene våre. I halvsøvne merket vi hvordan naturen våknet. Fuglesang og insektsumming blandet seg med bekkebruset. En humle var allerede opptatt med dagens arbeide. Den fôr gjentagne ganger over hodene våre.

Litt sol-ør i hodet rusler jeg bort til en kulp i bekken og tar en dukkert. Først må jeg helt under med hodet også. Etterpå ligger jeg på ryggen og holder meg fast i to steiner for ikke å flyte med strømmen. Vannet glir kjølig og friskt langs lemmene. På land igjen går jeg med bare føtter over myk gressbakke, og den varme morgensolen tørket dråpene på huden min. Så mild kan tilværelsen være.

 

Tilbake ved teltet ser jeg at Kjellaug allerede er ferdig med fjøset. Kyrne er på vei mot leiren vår. Rautingen lyder litt fornærmet synes jeg. Kanskje de ikke liker at vi har slått oss til her hvor gresset er så fett og fint. Jeg får passe på Balder. Kuer angriper gjerne hunder. Men disse bryr seg ikke om ham. De napper bare litt i teltbardunene og siger dovent videre.

Frokosten ble lang. Her skulle ikke noe hende. Først etter et par timer begynner vi å rusle oppover mot vannet vi så på kartet. Joggesko, shorts og trøye er nesten for varmt. I sekken har jeg pakket ned appelsiner, kjeks og håndkle.

Vi kommer ikke langt opp gjennom bjerkeskogen før trøyen må av. Svetten siler og kleggen biter. Vi må smake på vannet i hver eneste bekk. Lenger borte i lia hører vi bjellene til sauer og kyr. Lukten av skog og blomster fyllet sinnet med gode minner fra tidligere sommere.

Der glitrer det mellom bjerkestammene. Etter et par hundre meter til er vi fremme ved vannet, hvor vi finner en gressbakke ved siden av en liten bekk. Vi slipper ryggsekk og klær og kommer oss uti, for nå tørster også huden etter vann. Rullesteinene på stranden irriterer litt; men etter et par forsiktige skritt er det bare å legge på svøm, dukke og jage hverandre. Vi hadde ventet oss en temmelig kjølig og kort dukkert. Derfor er overraskelsen stor. Det er tydelig at sommeren har vært varm. Vi kan se bunnen på mange meters dyp, og får en suveren følelse av nesten å sveve.

Det ble mange bad i vannet her og mange dager på seteren til Kjellaug og Hans. Vi forlot dem med den litt sorgfulle følelsen som kommer når man har hatt det mer enn godt og vet at man har vært på besøk i en sjeldenhet. Lykkestunden kan ikke holdes fast – den er der bare et sted på veien.

Vi hadde ingen anelse om dette stedet på forhånd. Vi hadde funnet det halvveis i blinde. Det kan aldri bli det samme med en reise hvor alt er planlagt på forhånd. Men du kan kanskje bli like heldig som vi var, for naturen er brå og overraskende i sine kast i fjordenes rike.

Jeg vil ikke gi deg nærmere adresse. Kommer det mange dit, er eventyret slutt, og seterdalen vil aldri bli den samme mer. Hoteller, hytter og slalåmbakker vil fremdeles ha vakre omgivelser etter en invasjon; men stedet vil ikke lenger fortelle noe om en fortid som ennå lever. Diktning, folkeviser, musikk og billedkunst viser oss at det ikke bare var nød og slit på seteren, slik det var i samfunnet ellers. Seteridyllen var ikke vare en drøm.